Godt observert og fanget. Jeg fikk nesten en fornemmelse av eventyret om piken med svovelstikkene her, en slags moderne variant. Fra kulda utenfor skues det inn i (en tilsynelatene) rikdom og lykke, og verden virker fryktelig urettferdig. Så enkelt er det vel ikke, men bildet er bra og treffer en nerve, som et godt foto skal gjøre. :)

Åhlens i Torgata? En viss underfundighet i dette, en slags underfundig hverdagsmelankoli som fenger meg. Kunne kanskje hatt med hele Åhlensskiltet, men det fungerer dette.

Hei Kristoffer.
Utrolig godt observert og fanget!!
En stikkende samfunnskritisk kommentar, jeg får sammen assosiasjon som Hans Jacob, men også som en kommetar til det å være funksjonshemmet i et samfunn som priser ungdom og skjønnhet, hvor lite tilrettelegges for de som har en skavank. Komposisjonen og valget av s/h forsterker et sterkt budskap.
Anbefalt!!

Mvh
Anne Lene

Jeg får litt sånn Ludvig med store øyne følelse her, står utenfor duknakket og kommer ikke inn.
Men når jeg ser riktig godt etter, ser jeg at det ikke er Ludvigs psyke og/eller mangel på penger som kan være hinderet, men rett og slett et fysisk hinder for den som er handicappet.
Bildet treffer, følelsen av å være utenfor er godt formidlet, men jeg synes at personen utenfor ble noe mørk og tilgrodd. Om skiltet til høyre hadde tekst med relevans til motivet, kunne den gjerne vært lesbar.
Komp og utførelse ellers er bra.
Odd Tore

Kontrastfyllt bilde som spiller på følelser. Slik sett fungere bildet bra, men er forøvrig enig i at bildet er litt gjengrodd og at utsnittet muligens ikke er optimalt.

Tusen takk for gode tilbakemeldinger, og ikke minst, tusen takk til Anne Lene for anbefaling!

Å ja, det handler om piken med svovelstikkene - eller om å være borger av det uheldige utenforlandet - hva grunnen enn måtte være til at en har havnet der...

Teknisk til dere to siste: Tror ikke det har grodd mye igjen. Bildet er tatt i skumringen, og rullestolen var svart. Ellers skal det nok være detaljer hele veien. Skiltet til høyre er lesbart i større format.

Hyggelig at bildet engasjerer!

- Kristoffer

La meg bare presisere hva jeg mente med litt gjengrodd:
Det tok litt tid før jeg klarte å se at dette var en person i rullestol. Om du hadde klart å få det litt tydeligere fram, ville det hjulpet meg i alle fall. Kommentaren gjelder den delen av stolen som er nedenfor snøen.
Ikke noen stor sak, kanskje det bør være såpass utfordring i bildet.
Odd Tore

kjempte tøft motiv!
Jeg kunne ønsket meg at du hadde satt deg litt mer ned på huk, og kanskje fått viduet til å virket enda større i forhold til rullestolen. Skapt den følselsen av å føle seg mindre i forholde til alt det fantastiske som skjer rundt en..
men det er lett å være etterpåklok...
Likte veldig godt bilde uansett!

Hei Kristoffer,

Liker bildet ditt veldig godt, det synes som om det er tatt på det perfekte tidspunkt om man ønsker å vise kontrast mellom det lyse og varme inne og det våte og kalde ute..

Men det utløser nok ikke helt de samme følelsene i meg som det gjør hos mange andre som har kommentert. Ser bare som en som *tilfeldigvis* ''går på hjul'', og *kanskje* ikke har sjansen til å gå inn i akkurat dette bygget (det kan jo være at personen studerte blomstene i vinduet og at inngangen rundt hjørnet er nivåfri).

Hvis tilfellet er at personen ikke kan komme inn, så er det sikkert velkjent nok, og man vet overhode ingenting om hvilke følelser det måtte eller ikke måtte utløse hos personen. Manglende nivåfri atkomst er jo en ganske vanlig problemstilling i nesten enhver norsk by. Altfor mange forretninger o.l. prioriterer ikke tilgjengelighet for alle, selv om det ofte kan løses enkelt. Derfor kan det jo være utfordrende nok å gå på bytur med barnevogn. I gamle bygg er det dog forståelig at tilgjengelighet ikke alltid så enkelt kan løses. Sånn er det bare. Bildet utløser mer en ørliten irritasjon for min del, en irritasjon over virkeligheten slik den bare er... Faktum er dog at forholdene her til lands er vanvittig bra sammenliknet med mange andre steder, og det skjer stadig utvikling i positiv retning, selv om det selvsagt enda er ting å jobbe med. Rom ble ikke bygget på en dag, og hele Norge blir heller ikke tilgjengelig for alle på en dag... Men ting skjer faktisk...

For å være ærlig så er vel det som vekker mest *følelser* i meg her, ikke selve bildet, men heller hvordan det virker som om mennesket i bildet blir oppfattet og sett her. Jeg ble litt usikker på om jeg nå skulle tørre å si det jeg faktisk føler, for jeg ønsker ikke å såre noen her eller slikt. Men jeg synes bare det er litt fælt at alle ser mennesket i bildet som ''liten'', ''mindre'', ''utenfor det fantastiske'', ''piken med svovelstikkene'', ''duknakket'', ''en av de XXX'', ''uheldig'', ''en med skavanker'' etc. etc. Ville assosiasjonene vært de samme om personen bare hadde stått på to ben og kikket inn? Eller gjør ganghjelpemiddelet som *alternativ forflytningsmetode* så stor forskjell, at man automatisk ser mennesket og personen på en helt annen måte? Som litt ''stakkarslig'' bare pga. fire hjul? Hvis det er tilfellet, er jeg redd for at det er en mye større utfordring enn det å få nivåfri atkomst i alle bygg i Norge... Forhåpentligvis tar jeg fullstendig feil, ting kan virke som noe annet enn det er fordi skriftlig kommunikasjon som her har store svakheter! Igjen, vil ikke med dette støte noen, men etter litt overveining bestemte jeg meg for å være *ærlig* og dele de følelser jeg fikk fordi jeg så på dette bildet og leste kommentarene. Kanskje det kan være noe å reflektere litt på det også, for noen hver? :)



Mvh,
AaseM. :)

Uffameg, man føler seg liten i verden..

-Espen

Tusen takk for fine og verdifulle tilbakemeldinger!

Aase Marit: Takk for at du har tatt deg tid til å skrive så mye, og for din åpenhet! Jeg forstår holdningene dine, men tror kanskje at du kan ha oppfanget en litt mer nedlatende tone i et begrep som ''piken med svovelstikkene'', enn slik det var ment.

Bildet i seg selv er enkelt. Damen i rullestol satt utenfor vinduet, og så inn. Hva hun så på, vet jeg ikke, ei heller hva hun tenkte. Kanskje så hun på noe hun vurderte å kjøpe, eller tenkte på handlelisten til middagen hjemme. Jeg fotograferte bare situasjonen.

Slik jeg opplever bildet selv, inneholder det i tillegg endel symbolikk. Mitt anliggende er først og fremst bildet i seg selv, dernest at det for meg er et uttrykk for det ''utenforlandet'' som mange opplever at Norge er. Da tenker jeg ikke bare på praktiske løsninger (manglende rullestolramper osv.), men også i sosial og velferdsmessig sammenheng. Vi har f.eks. skatt på kronisk sykdom her i landet (egenandeler som øker år for år, og som friske slipper å betale).

Norge bygger opp helse- og sosialvesenet, samtidig som det bygger det ned - med strammere budsjetter og dårligere ytelser til mottakere av behandling, hjelp og støtte - år etter år. Samtidig opplever vi en endring i retning av økt hardhet i samfunnet. Det er designet for ''normale'' mennesker. Toleransemarginene for annerledeshet blir mindre og mindre, både i arbeidslivet og i mange sosiale sammenhenger. Som tillitsvalgt i en av FFO-organisasjonene har jeg fått anledning til å ta inn over meg en del av dette.

Det er selvsagt ikke bare rullestolbrukere som opplever det nesten uinntakelige utenforlandet. Det gjør også eldre og pleietrengende, kronisk syke, rusmisbrukere og sosialhjelpsmottakere. Bjarne Håkon Hansens famøse ''Den som ikke vil komme seg opp om mårran...'' osv. var et saftig spark til mange av disse. Otto Jespersen m/kompani lever forresten høyt på de samme holdningene. Sosial-darwinismen lever dessverre i beste velgående.

Selvsagt er utfordringene store. Dette handler både om penger og om holdninger, og ikke minst om holdningsendringer. Men dessverre består signalene fra det offisielle Norge (som i høy grad er holdningsdannende for samfunnet) i alt for stor grad av en kraftig motvind.

Utenfor dette utstillingsvinduet kunne det like gjerne stått ei lita jente, en mann med stresskoffert, en dame på shopping, en piercet tenåring. Det ville blitt helt andre bilder - hvert av dem med et potensielt symbolsk innhold, men antakelig med et helt annet symbolsk innhold enn det jeg valgte å vise her.

Jeg håper dette forklarer litt mer av intensjonen bak bildet. ;-)

- Kristoffer

Hei Kristoffer,

Tusen takk for fin forklaring av intensjonene bak bildet! Det er ikke noe der jeg ikke er enig i (kjenner også godt til utfordringene du nevner, bl.a. som leder for en av FFO sine medlemsorganisasjoner), og det var også veldig OK å høre. Hverdagen viser gjerne hvordan det som kanskje er en av de største utfordringene, fremdeles er holdninger. Selv om vi har gått en lang (og positiv) vei her i landet de siste 50 årene, har vi uten tvil enda et godt stykke igjen. Det er også noe man kan merke tydelige tegn på hver eneste dag... Det er dessverre et faktum...



Mvh,
AaseM. :)

Aase:
Legg merke til at mitt utsagn om duknakket og litt Ludvig gjaldt bildet FØR jeg forsto at det var en rullestol med i bildet.
Først trodde jeg dette var en person med så mye pakker osv. på ryggen at hodet nærmest var gjemt, og da tenker man raskt i retning duknakket og litt resignert.
Settingen her med lyst og vennlig inne og mørkt med snøslaps ute er vel slik at det er helt naturlig å assosiere den med en eller annen form for barriere. Hvilken avhenger av hva man ser i forgrunnen og hvilken symbolverdi den enkelte legger i dette. For en med rullestol er vel vanskelig adkomst ganske nærliggende og i alt for mange tilfelle også en realitet.
MVH
Odd Tore

Igjen, takk til alle for kommentarer! Her kommer svar på et par andre spørsmål ovenfor:

Tommy: Ja, bildet er tatt utenfor Åhlens i Torggata.

Herman: Jeg huket meg faktisk ned med det ene kneet i bakken, da jeg tok bildet. Grunnen var at jeg ville ha rullestolen mest mulig rett bakfra, og ikke ovenfra og ned. Årsaken til at vinduet likevel virker mindre enn en kanskje kunne forvente, er at jeg brukte en 20mm, som er supervidvinkel på et filmbasert kamera. Da skal en ikke langt innover i bildet før perspektivet sørger for at bakgrunnen virker mindre enn den er. ;-)

- Kristoffer

heihei..
skjønner. hadde vell vært mer gunstig med en 50 mm hvis det skulle blitt tatt sånn som jeg mente, men det er baaare pirk. liker bilde veldig godt...

Hei Kristoffer
Jeg må bare komme med en liten tilleggskommentar. Du besvarer Åses kommentar så fint og jeg har bare en ting jeg vil tilføye. Som pårørende til to med funksjonshemming og som miljøterapeut for psykisk og fysiske funksjonshemmede er annerledeslandet Norge ganske nært. Det var kanskje sleivete å bruke ordet skavank, men det var i en større sammenheng. Det skal faktisk ikke så mye til for å falle utenfor i landet vårt og jeg synes dette tydelige bildet og dine kommentarerer en sterk dokumentasjon på dette. Det er en virkelighet mange forbigår i stillhet.

Mvh
Anne Lene

Oops her gikk det litt fort , du heter selvfølgelig Aase Marit, beklager!

Mvh
Anne Lene

dette bildet gir meg nesten dårlig samvittighet. Personen i rullestolen virker svært utsatt siden han/hun er nesten i takrasfare sonen.. Føler noe skal skje hvert øyeblikk. Det er en stor ro i bildet, og mye melankoli. Jeg la merke til at det ene ''menneske'' inne ser ut til å være av papp eller noe lignende, noe som fikk emg til å tenke på hvor overfladisk man kan være til tider..
Kunne kanskje vært litt mer ''luft'' over vinduet, for å skape bedre linjer og symmetri. Synes ikke det gjorde noe at skiltene på sidene var kuttet. Drastisk kutting kan være veldig effektfult, og de lyse punktene mellom ''Å''en og det stående A-skiltet fikk øyet mitt til å vandre og se.

Takk for alle nye kommentarer! Jeg setter pris på at dette bildet fortsetter å engasjere.

Kine Yvonne: Ja, jeg er enig i at det nok kunne vært litt mer luft over vinduet, og kanskje også litt mindre nederst i bildet. Grunnen til at det ble som det ble, var at jeg ønsket å ha med litt ''ramme'' omkring det store kumlokket. Jeg ville gjerne ha prøvd ut flere vinkler her også, men etter to bilder flyttet hun på rullestolen...

- Kristoffer

Mye er sagt her... Vil bare si at jeg bildet fikk meg til å stoppe opp...

Erlend