Løvetann har en lang tradisjon som folkemedisin både i Europa og blant nordamerikanske indianere. Europeerne introduserte løvetann til USA, hovedsakelig til Midtvesten, for å ha fór til bier. Innfødte amerikanere lærte imidlertid hurtig å utnytte planten ved for eksempel å lage en gul farge fra de kokte blomstene, og en magenta farge fra roten. Cherokee-indianerne brukte løvetann mot tannpine, og som en blodmedisin og et beroligende middel. Chippewa brukte et rotuttrekk for å fremme produksjonen av brystmelk etter en fødsel. Mange andre stammer drakk en te av bladene som et styrkemiddel og en te av rota mot halsbrann.

Som medisinplante kan vi ha nytte av løvetann ved mange ulike plager. Andrew Chevallier oppsummerer i sin bok ''The Encyclopedia of Medicinal Plants'' plantens medisinske virkning:

''Løvetannblad brukes som urindrivende middel og virker dessuten på høyt blodtrykk ved å redusere kroppens væskemengde. Løvetannrot er et av de mest effektive avgiftende midlene. Den hjelper lever og galle med å fjerne avfallsstoffer og stimulerer nyrene til å fjerne giftstoffer gjennom urinen. Det er et bemerkelsesverdig avbalansert middel som fremmer elimineringen av gifter som stammer fra infeksjoner eller forurensing. Den har stor terapeutisk virkning på mange sykdommer, heriblant forstoppelse, hudlidelser som kviser, eksem og psoriasis, og revmatiske sykdommer, som osteoartrititt og ekte gikt. Så vel løvetannblad som rot har tydelig virkning på galleblæren og brukes til forbygging av gallestein''.
Løvetann kan også være en god matplante. Blomsterknoppene kan stekes og brukes i for eksempel omelett. På våren kan de spede bladene anvendes til en smakfull salat. Tidligere, bl.a. under 2. verdenskrig, ble roten ristet og brukt til kaffeerstatning. Og som mange sikkert kjenner til kan løvetann brukes til vinlegging. Da er det bare det gule i blomsten som benyttes. Det trengs ganske store mengder til en ballong med vin, så det å lage løvetannvin er ingen lettvint affære.