Det var slutten av sept. 2004. Vi ventet i passe avstand fra et vannhull. Rundt oss var det tørt, svært tørt. Forskjellige dyr som springbukk, impalas, Zebras og kuantiloper for å nevne noen beveget seg rundt i området. Trærne var brunsvidde. Termittuene som skulle vært guloransje framsto som helt hvite av bare støv. Når regnet kommer vaskes de rene igjen. Vi ventet - og så kom de, elefantene som vi hadde ventet på. Først kom en stor nesten svart elefantku. Det var tydelig at det var hun som var matriarken, lederen av flokken. Det er alltid ei ku som er lederen, aldri en okse. Grunnen kan være at oksene gjerne forlater flokken når parringstiden er over mens kuene og barna holder sammen. Treffer man på en enslig elefant er det som regel alltid en okse. Hvis man ser på denne som er nevnte matriark så ser vi at hun har svært små støttenner. Her har det i århundrer vært drevet elefantjakt kun for støttennene. Derfor har elefantene sluttet å utvikle de store støttennene.