så trist bilde..du har gitt ett budskap her.
mvh rikke

Vet hvordan det er....husker så altfor godt min Lord, som ble 17 år sin siste dag...er nå lagt i urne under ett japansk kirsebærtre...han vil alltid bli husket som det familie medlemmet han var.....føler med deg, fint formidlet! mvh Ulv

Hei!
Du formidler en følelse her som gjør at jeg vil gråte når jeg ser dette bilde. Minner om egen hund, Penny, dukker opp, selv om det er mange år siden jeg måtte avlive henne og hvor vondt det gjorde.

Mvh Eviann

Bra bilde - det er så jeg får tårer i øynene!

Mvh Heidi

Godt fortellende bilde om triste stunder vi møter i livet, godt fortalt,,, men selvfølgelig trist, fint at du deler dette med oss andre....
mvh Øyvind

Å være hundeeier er som regel en hyggelig opplevelse, men et hundeliv er så altfor kort og når den siste dagen kommer, er det helt grusomt. Vi skal som regel ta en vanskelig avgjørelse. Å bestemme å avlive en god venn er bare helt håpløst. Å miste en hund er etter min mening like trist som å miste et menneske selv om sorgen for de fleste er litt annerledes etterpå.
Regner med at dere har en trist dag - og flere triste dager kommer. Lag en fin fotobok med gode minner fra hundens liv.
Jeg har selv måtte avlive en god venn, så vet hvordan dere har det. Det går over, - en dårlig trøst i dag, - men snart vil de gode minnene bli husket og denne triste dagen glemmes mer og mer. Aldri mer hund, sa jeg, men nå lusker Adrian rundt her og skaper glede og hygge - forhåpentligvis i mange år enda!
Vennlig hilsen Ann Kristin med tåre i øyekroken

Trist og veldig vond avgjørelse...godt formidlet!
Mange gode tanker til dere!

Lene

Ååå så trist...jeg må tørke tårer sjøl her.
Utrolig sterkt bilde.
Varme tanker til dere alle.
-epl

Et sterkt bilde med tekst.
Kjenner klumpen i magen...
Øynene til hunden er sorgmodig....
Godt formidlet.
mvh monika

j takker alle dere så mye for deres medfølelse i denne tunge tid ,etter at vi måtte ta avsked fra Boygutten vår.Det blev jeg glad for,det varmer og jeg er veldig takknemlig for det.det er trøst i hvert ord av dere!!!!1000takk en gang til !!!!!!
Ja,d r så trist,så trist ,å vite at man bare kan ha den så høyt elskede pelsgutten sin noen måneder,noen uker og til slutt noen få dager til.
Fredag så en ,av min venninne anbefalt veterenærfrue på han og bekreftet d, vi jo innerst inne viste.
Boy var blitt 15 1/2 år og gikk på medisiner mot slim i lungene,som hjalp ham godt og forlenget livet hans med et år,men d kom vonde poter i tillegg,som j smørte i 4 uker,men sprekkene i de to store putene ,ville ikke gro,så uten sko kunne han ikke gå ute mere.
I tillegg blev han mere og mere redd og usikker,mistet kraften,stivnet til og var ikke så glad lenger.
Den siste uka hadde han bare diare.Det bynte med ,at vi 17.mai drog til en venninne,hvor han var redd Laikajenta hennes,som av og til har vært lidt tøfft med han ,på tidligere besøk.
Han var av fødsel lidt engstelig og d blev forsterket i alderdommen.D har de felles med oss menneskene.Detsamme var d når vi måtte passe barnebarnet vårt,hvor Nika(også Breton) og Mollykattepusen var skymle for han,men d taklet han bedre ,når han ikke var så gammel.Etterpå løs mage igjen.
han spiste kylling ,blandet med tørrmaten sin,tross det og eggeplomme,han
likte makrel i tomat.D fikk han som nattmat,når matmor inntok sin.
Vi fikk en helg med han isammen og mandag måtte vi gå den tunge veien.
nestsiste natt la han seg ute på terassen,på et teppe der og fordi han likte det mørkt,så la jeg en jakke ,først et teppe ,over hodet hans.der sov han til kl 4 og kom skrubbsylten inn,etterpå la han seg ut igjen og jeg kunne jo ikke gå og legge meg da heller.Man måte passe på han hele tiden,d syntes nå ihvertfall jeg.Var redd,han kunne løpe seg bort eller snyble ned trappen.
Siste natt,lå far med han på kjøkkengulvet.
Jeg hadde gitt han og meg en Valium,for meg i tillegg en sovetablett,ellers hadde ikke jeg kunne sove og kl 11 neste dag hadde vi time.
Han var helt rolig,spiste med god appetid en filetsteak i små biter,som jeg hadde tilberett om natten,med tanke på han og så avgårde,3/4times kjøring
Desverre var ikke legedama så enestående,med dyr,som vi fikk forespeilet,kanskje med kuer.
Desverre,dessverre.For d første skulle han stå nede på gylvet og hun traff feil med sprøyta første gang,han peip,han likte ikke sprøyter,var engstelig der også.Så gikk han til far og jammen til henne,sikkert for å ynskylde seg,at han hadde vært pysete og så kom han til meg ,jeg hadde satt meg på gylvet og der la han seg ned, hos meg,mens jeg klødde øret hans.Så sovnet han inn.
Det tok ikke lange stunden,så sa hun at nå måtte hun legge han på bordet.
Kom og tok han,tunga falt langt ut,jeg gikk og puttet den inn igjen og så sa hun,:Nå må jeg sette en sprøyte i hjertet hans,hvis du ikke kan se på det ,så må du gå ut.''Det hørtes helt forferdelig ut for meg og min mann også,så han spurte ,om det var nødvendig.''Ja,det har jeg de beste resultater med,det er vanskelig på gamle hunder å finne årene.'' Jeg snudde meg og så hvordan hun banket den 10 cm lange kanulen,med 10 cm lang gul handtak in i Boy's hjerte.helt forferdelig!!!!!!!!!!! Vanlig praxis er å gi den in i armen.Jeg angrer sånn,at vi valgte henne.Etterpå sukket han og gjespet,elskede gutten min.
Etter min mening,hun så ,at det tok hard innpå meg,nevnte,at j også hadde måttet ta en valium,da kunne hun vel sagt d på en mere sensibel måte,eller hva synes dere?
Hadde j ikke akkurat noen dager før sett en film ,med en surviver i Australia's busj,hvor de stekte garnelene sprelte med beina sine etter steking,hvorpå han sa ,at de er døde,de dør veldig fort utenfor vannet og at det bare var nerver,som gjorde det,så hadde jeg blitt hysterisk der inne hos henne, tror jeg,når jeg så ,at han gjespet og pystet etter dødsstøtet.
En venninne av meg hadde en annen vond opplevelse med sin hunds avskjed.Det,som skulle bli så ok,legen hennes kom hjem til henne,men fordi hun hadde med seg en balje inn i leil.,gjorde at Happy fikk panik og løp vekk,alt han kunne,hva som han aldrig ellers hadde gjordt,hvis d kom besøk,var han bare glad hver gang ,det kom noen.Ellers var hun veldig fin,hun kunne sitte med han på gylvet og ta en siste farvel i ca 1/2 time og så kom legen og satt den siste sprøyten i foten,der nede ,hvor han lå.
Nei,vi må ikke spørre mer,man må bare vite ,hvordan man vil ha det og forlange det.Vi skulle ha nektet henne det,eller tatt han med dit ,vi var med vår siste hund Theo.Han var mere sensibel,men så hører man på en venn,som er så begeistret over ,hvor flink nenvte er med dyr og da tror man på det går så bra.Vi er altfor dumsnille,dessverre.
Dette blev en lang trist skildring av hva,som kan skje,jeg ser hele tia den digre sprøyta for meg og hører de kalt snakkete ordene hennes.
Dette til advarsel for dere og jeg vet,at bare de,som har dyr selv ,vet om hvordan vi har det,som har det sånn,med helt spesielle gode ,snille dyr og de ,som er like glad i sine,for av noen får man jo høre,:Det er jo bare en hund .''(eller katt),men mange er mere glad enn i mennesker,for de kan skuffe deg,det gjør aldrig en hund.
Ja,jeg veit ,at det blir mange triste stunder,som kommer,når tankene presser seg inn,så fersk som savnet er nå.Man ser han overalt i huset og på tomta ,men han finnes ikke mere ,med sin glade svingende hale og sine gode brune øyene,som følte etter meg,hvor jeg enn gikk hen og hvis jeg blev borte lidt for lenge,så kom han travende etter og la seg ved siden av meg f.ex. på vaskerommet, nede i hybelen,malerrommet eller i kjelleren.Plutselig fant jeg på å gjøre noe der,arbeid er d overalt.I hvert fall en ,som kommer og føller med ,hva man gjør,nei jeg må prøve, å ikke tenke,for da kan jeg jeg bare gråte og føler et så stort savn.
Ynskyld meg dere,hvis jeg støter noen med mine---,ja dere vet.
Jeg satt utrolig stor pris på deres reaktioner på de bildene med Boygutten vår.Må dere bare ha lykkelige stunder med deres elskede dyr i alle dager!
Mange hilsener fra Anke

Heldigvis opplevde jeg ikke mine siste minutter med min Lord på samme måte...vi har en fast veterinær her i Sandefjord, og hun er utrolig dyktig...bl.a opererte hun vår nå snart 11 år gamle Tara for 2 avrevne leddbånd i det ene kneet bak i desember...og hun har blitt 100% restituert...og som jeg skulle si...hun satte først beroligende sprøyte på en skånsom fin måte på Lord, han, som vanligvis var livredd dyrleger, merket ingen ting, jeg satt med hodet hans i fanget til han sovnet, også fikk han avlivingssprøyta, så den delen gikk meget bra....men savnet, selv om vi har Tara, og det er tre år siden...er der fremdeles, men som jeg nevnte over....kirsebærtreet er ett godt minne, som vi ser fra stuevinduet. Nå nyter vi hver dag vi får ha vår snille, vakre og lojale Tara, mvh Ulv

hei Ulv,tusen hjertlig takk for ditt utfyllende svar!
Ja ,det kan du være glad for,for det vil vi jo alltid minnes,som godt eller vont,når vi kommer til å tenke på det senere.
Bra at det finnes noen,som gjør det på en måte,man kan leve med og er flinke og finfølende i ordvalget.
Så bra,at deres snille,vakre,lojale Tara blev hjulpet av henne og blitt helt frisk igjen.
Jeg ønsker henne enda mange gode år isammen med dere!!!
Jeg vet ,vi vil ha det savnet etter Boy,jeg tror bestandig,selv om vi fikk oss en ny hund.Alle er unike og noe helt for seg selv,
da har de vært helt spesielle for oss,pga alle gode egenskaper ,måten å være på,ja og så vakker,så vakker i tillegg.
Oppdretteren ville beholde han selv,som premiehund,men kunne ikke det,fordi han hadde hoftedysplassi(staver d vel feil)Pga d gikk han også lidt anderledes,vrikket så elegant på rompa,når han gikk i rulleband,at folk på gata snydde seg etter han.Jeg trengte bare knippse en x med båndet,hvis han drog lidt for mye og i Oslo i Sofienbergpark kunde jeg la han gå uten bånd,han var redd barn og gikk bare rund og snyste på bakken hele tia,hele kanten rund ,opp til Toftesgate,der d er veldig trafikert.hadde mange gange hjertet i halsen,og i bynelsen ,hente d ,at j stod i mitten og skrek:''ikkkke lenger'',og sånn viste han etterhvert,at han bare skulle holde seg innafor gressplenen.I hans unge alder,da gjømte j meg bak trærene og han søkte meg.Så glad man blev og han også,når han fnt meg.Her oppe i en blindvei med 5 bosetninger,der gjemte j meg enx her og en x der og han løp og snyste seg fram til meg.så kom en dag hvor han bare løp til søppeldunkene og der stod han stille og bjeffet og ville vit ,hvor jeg var.ifra da orket han ikke å lete mere,så jeg plystret da og han kom løpende.Alt var til nattestid,gikk j bare ut for hans skyld,ellers blev en og samme vei i alle år altfor kjedelig for meg,ikke var d utsikt heller i 20 år.ingen mennesker å,se på dagen heller.noen x blev han lenge borte og jeg stod der og ventet i håp om ,at han får trimma,men da hente d om høste,at han hadde funnet gamle elgerester,som naboene på småbrukene hadde slengt rund omkring der oppe rund husene sine.så d har jo hent,at jeg blev lidt forbanna,for meg selv,men aldrig ,når han kom tilbake,da bare var j glad han endelig kom.Mang en måneskinnnatt har vi gått alleine oppover ,den ene veien ,som er.30 år samme vei,og imellomtia har trærenevokst opp såpass igjen,at j ikke lenger ser bondegårdene på den andre sia,bare mest tet med løvtrær og d kan j ikke en x til,gå der og ikke se noenting enn veien man går på.Hvor gjerne ville jeg har havnet i sandefjord j også,d r så koselig der og fordi d r flatmark,følte j meg hjemme der,da vi en x var på gjennomreise til Tvedestrand,for å feriere.Fikk sjokk,når fjellenet tornrt seg opp igjen.trodde hele Sudnorge,var lik eflat som Sudsverige,men den x ei,i tillegg regnet d i absolut alle dager,at vi drog hjem 4 dager før.Heller ikke var d i sentrum,nei d var 11 km utenfor,like isolert og kjedelig som her i Noresund.Mandag ,etter Boys bortgang drog vi på Norefjell på våre barn's hytte i hyttelandbyen,der var d en russer,vis a vis,som malte inne i den hytta,ellers tre mennesker på en balkon i de utleieleilihetene på Norefjellhotel.
D virket helt utdødd der for meg,men j orket ikke hjem,så j fikk gjordt noe der istedefor her hjemme utn Boy,men da kom den store sorgen igjen og ånn vill d være lenge ,så fort man gir seg låv å tenke på han og at han ikke finnes mer ,aldrig mer.
15 år er jo en ganske lang stund,en allikevel altfor fort over også.
Vi har begravet våre to første hunder på tomta,men vi valgte også urne denne gang.Hvis vi flytter fra Noresund ,vil vi ikke vite,at han ligger her tilbake.
Nå må jeg legge meg,min mann sover der på gylvet,siden kl 1,hvor Boy pleide å ligge,ja han kan sove overalt, d r en gud's gave ,i motsettning til meg.
Ønsker deg en god helg med Tara! Mange hilsener fra Anke

Takker for en gripende fin historie Anke....og håper du etterhvert klarer å slippe den værste sorgen.....og ja, min kone og jeg nyter hver dag med Tara,så ønsker deg og din mann en fredfull helg! mvh Ulv

Takker for en gripende fin historie Anke....og håper du etterhvert klarer å slippe den værste sorgen.....og ja, min kone og jeg nyter hver dag med Tara,så ønsker deg og din mann en fredfull helg! mvh Ulv

ville akkurat slå av og prøve å få såve,hvor jeg så ditt raske svar Ulf.D r tøst i hvert ord ,så j takker deg igjen for det.Ja du vet jo selv,hvor lenge d sitter i,du ,dere har oplevd d selv og d r klart,at dere finner mye glede i deres Tara,som jeg forstod.Takker for dine gode ønsker for helgen.
Kanskje kommer barna og barnebarna imorgen,da må man bare prøve å glemme d så lenge.
Igår sa min datter d til sine barn,at Boy ikke levde lenger,at han ikke orket mere,fordi han var sliten og gammel og så sa gutten, en følsom,liten ,søt pjokk på 4år:,
''Jeg vil se Boy en gang til,jeg liker å se døde mennesker og dyr.''
J måtte jo tross alt smile av d,han vet jo ikke ,hva han snakker om.
Så sa mor,j r sliten ,kan dere være lidt greie nå?Da spurte han:
''Mamma r du gammel nå? Han blev vel lidt usikker da.
Barna får ikke sagt så mye,men d går rund under topplokket hos dem,mere enn man aner.
Mvh igjen Anke og Lasse,vi har jo heldigvis hverandre i sorgen,savnet hans etter Boy r like stor.
Nå hører j d lille lammet ute sie bæææ,stakkar ,d har en vond fot og man hører d på stemmen og så legger den seg alleine for seg selv bak gjerdet,mindre r den også.D var tilfelle en x før og j har synes også riktig synd på den,de r så søte,j ville helst vært vegetarianer,ofte spiser vi ikke kjøtt mere,mest grønnsaker,salater,masse hvitløk og egg,masse bremyk ,d r gådt.

Det var trist å høre hvordan dere ble behandlet hos vetrenæren. Det er rart syns jeg at folk som jobber med dyr, ikke har større forståelse for slikt.
Det blir jo nesten som barna våre, hundene, og jeg forventer virkelig at man behandler dei med like stor verdighet.
Så tragisk at man skal oppleve slik når man må avslutte et liv, det er jo så vondt i seg selv.
Jeg husker det var en gammel mann hjemme som skulle levere hunden inn til vetrenæren til klipping av neglene. Dei missforsto og avlivet hunen. det var grusomt, mange sa til han slik som til deg '' det var jo bare en hund''. Men det var alt han hadde, kona var død og unger hadde de ikkje. Hunden var barnet deres. Og vi har hund selv og vet hvor mye det gir.Ingen er så glad for å se meg som han:O) Uansett om jeg har vært vekke en time eller en uke. Og som du sier, følger etter overalt, jeg gråt da jeg leste det. For det er jo akkurat sånn det er.
Takk for du deler din historie med oss, det er sikkert tøft.
Jeg føler virkelig med dere, mange varme klemmer.
Eva

Kjære Anke og Lasse,
Jeg er glad for at jeg ble kjent med deg, Lasse og vakre, gode, snille, spesielle Boy-gutten deres. Det skjedde jo indirekte gjennom min kjære Happygutt som ble syk og måtte forlate denne verden for 3 år siden. Det er så vondt og trist å måtte skilles fra sine kjære følgesvenner. Boy var en fantastisk god hund som vil bli husket og savnet. Både bildet av deg og Boy og bildet av Lasse og Boy uttrykker mere kjærlighet, sorg og smerte enn ord kan beskrive. Det er så sårt, gråter nå over både min kjære Happy og deres Boy som jeg ble så glad i. Største medfølelse...

klem fra Happy´s mamma og Boy´s gode venn

ja Eva,for d hadde gjordt så stor forskjell for meg,oss ,å ikke ha måttet høre denne settningen.Jeg tenker på det lille hjertet hans,som ikke skulle få en sprøyte presset inn.Hva går d av folk,han såv jo allerede,da hadde d ikke sett så uhuman ut ,hvis hun ikke hadde truffet riktig den venen i underarmen med en gang,som hun påstod,at skulle være vanskelig å finne på gamle hunder.D kan jo skje,også på små menneskebarn særlig ,r d tilfelle at de kan være vanskelig å treffe,men da klarer man jo å leve med et lite stikk i tillegg.Det at hun sa,:Nå må j sette en sprøyte i hjertet hans,hvis du ikke kan se på d ,så må du gå ut.''
Hun kunne jo se ,at jeg,vi, var preget av stundens allvor,hvorfor da enda slå til med tøffe ord,som jo galt den så veldig elskede pelsgutten vår?
Hun må jo være full av komplexer,som trår til mot noen,som allerede r nede.
Dessuten hadde hun sagt til min mann på fredag,3 dager før,hvor han hadde time med han ,for å høre hva hun mente,at hun alltid ta seg god tid,når d galt å ta avskjed,men r 5 min.god tid,som jeg fikk låv å sitte med hodet hans i hånda mi?
Vi ville jo gjerne betalt mer,for å kunne nettopp ha lidt god tid,mellom hver handling.
En vennine av meg fikk sitte 1/2 time isammen etter den beroligende sprøyta og så kom hun til henne ,der hun satt på gylvet,hvor d attpåtil var lidt mørkt,at hun måtte finne extralys ,for å kunne sette den endelige Sprøyta, etter at hun hadde barbert underarmen lite grann.
Ingen tunge falt ut,ikke et sukk,ikke en gjesp hørte hun,han bare sovnet helt stille inn.Ja d roste hun henne for.Bare,at hun kom inn med en balje i leil.som sikkert luktet død og pine,for Happy,som vanligvis gledet seg over hver besøk
fikk et panikanfall og løp bort,noe han alldrig hadde gjordt før.vi hadde bare gode intensioner og allikevel blev d feil.
D du forteller ,r jo bare ubeskrivelig !!!!D verste j har hørt og selv om man fant ut ,hvem d var ,som hadde gjordt d,så kunne man jo ikke ta et liv for et liv.Vi r jo alle bare mennesker og har alle våre feil,men d ville ikke vært rart,hvis vedkommende hadde blitt helt gærn og fikk hevntanker ,eller blev
deppa og ufør av d.
Nå vil jeg takke deg så mye for ditt svar,din medfølelse Eva!!!
D r trøst i hvert ord for meg,selv om vi ikke kjenner hverandre mere, enn gjennom bildene våre og kommentarene under.J veit med meg selv,at du kan etterføle,hvor tungt en sånn hendelse går inn på oss menneskene,som r like glad i hundene sine ,som vi .Andre vil ikke kunne forstå d.D må oppleves,som d meste her i livet!
Bare den ,som har skoen på,veit hvor den trykker.
Man må nesten først komme i samme situation,for 100% å kunne sette seg inn i d samme.Sånn r d med alt!Derfor r d så gådt å treffe på noen,som forstår,d bidrar alt til lite granne bedring i sjela og senere også kropp.
Jeg føler alltid,at jeg må snakke om,hvilken situationer,vondt eller ok,j r utsatt for.En dagbok var til stor hjelp i mange år også.
Hvis vi alle kunne si noe hyggelig,til våre medmennesker ,hadde verden blitt mye mere koselig å leve i.Har man d gådt selv,r d selvfølgelig lettere å gjøre , enn om man har d sjeis.
Vi takker deg så mye også for din mange ,varme klemmer!!!!!!som vi også gir tilbake til dere.
Vi hilser dere så mye og ønsker dere enda ,veldig masse kos!
Anke og gubben sin

Kjære deg ,jeg gråter isammen med deg,når jeg leser det du skriver.
D må være låv!!!
Vi blev også veldig glad i deg og Happygutten din!
Ja, de vil for alltid være i våre hjerter,som de kjæreste,snille,lojale menneskene med pels, vi har hatt.Håper vi en gang treffes igjen!!!!!!!!!!!!!
Melder meg så fort j kan og nå ønsker j deg,du veit!
Hjertelig klem fra Anke og Lasse