Jeg er kroppens illusjon Jeg lurer på : Hvor er ''jeg''. Hva er ''jeg''. I hånden min er det linjer. Noen lange. Andre bare streker. Et fåtall av dem har tiden risset inn I meg. Brannsår, kutt og sår. Linjene er på hånden. Hånden er min. Den er min fordi jeg kan styre den. Den er underlagt hjernen. Hjernen styrer hånden. Men linjene?! De er ikke underlagt hjernen. De kan jeg ikke styre. Jeg har ikke bedt om disse linjene. Jeg kan ikke fjerne disse strekene. Det er der de er, og der de forblir. De er på meg, en del av hånden. Men utenfor min kontroll. Sett at du styrer verdensøkonomien. Eller et land. Eller en bil. Med din kontroll blir objektet du styrer en forlengelse av deg sev. Men hva er da linjene på hånden min? Hånden er min, fordi jeg styrer den. Men den er ikke meg. Bare en del. En dings. Hadde den falt av, hadde ikke begrepet ''jeg'' blitt noe mindre. Den er bare et redskap. Jeg er satt sammen av slike deler. Føtter, lunger, øyne og nese. Sammensatt av deler som ikke er meg. Hvis hånden min hadde falt av og ligget på bakken. Så ville den fortsatt vært min. Juristisk sett… Den ville vært min for den en gang var en del av meg. Noe jeg kontrollerte. Men sett nå at ingen fant armen min på en lang lang tid. Og armen råtnet og ble til jord. Ville denne jorden vært min? I så fall… Kan jeg saksøke Norges Kloakkverk for legemsfornærmelse?? Hjernen da? Er den meg? Er det der jeg er? Hjernen styrer mine bevegelser. Den styrer mine reflekser og min oppfattelse. Men styrer den tankene mine? Er tankene mine et produkt av hjernen? Er det hjernen som styrer tankene, eller er det tanken som befaler hjernen? Hjernen er sammensatt. Veldig sammensatt. Så komplisert er den, at mennesker ikke skjønner hvordan alt der inne fungerer. Vi at vet den fungerer. Fordi når vi vil røre armen, så rører den seg. Så fungere, det gjør den. Men vi vet ikke hvordan den fungerer. Hvis den er meg, og jeg da ikke vet hvordan jeg fungerer. Kan jeg da kalle meg et selvbevisst menneske? For jeg vet jeg er. ''Jeg tenker derfor er jeg''. Ikke sant… Så hjernen sender ut signalene. Signaler om og ''løfte'' eller ''gripe''. De er greie nok. Og hånden sender signaler til hjernen som hjernen tolker. ''Smerte'', ''kulde''. Kanskje Hjernen bare er en ''signal boks''. Signaler ''inn'' og ''ut''. Nesten som Postverket. ''Et signal til foten. Ja vell. 4kr takk.'' Eller en sånn sort boks som en finner på fly. ''Den sorte boksen''. ''Mine damer og herrer. Dette er hjernen. Vi kommer til og styrte og jeg ber alle kroppsdeler innta kollisjons stilling. Vennligst fjern alle spisse eller knuselige deler. Og hold midtgangen fri for håndbagasje. Der finnes ingen nødutganger og ingen redningsvest er og finne under setet. Takk for at de valgte og fly med oss. Ha en hyggelig dag.'' Etter min død. Vil en da, en dag, kunne lese ut av hjernen, alt som skjedde før jeg ''styrtet''? Ville summen av all min lærdom, erfaringer, valg og meninger være det som skiller ut ''meg'' I fra ''oss''? Hvis jeg var død, ville det ikke vandre noen signaler. Det er forskjellen mellom levende og død. Signaler. Når signalene stopper, dør kroppsdelene. Eller når delene dør stopper signalene… Begrepet ''jeg'' er avhengig av levende deler. Uten liv blir ''jeg'' bare til ''han''. Levende: ''Jeg er en fin kar'' Død: ''Han var en fin kar'' ''Jeg'' må være signalene. Jeg må da være alt som hender utenfor kroppen min. Alle signalene som strømmer inn I kroppen, og der blir registrert. Og så, et sted I hjernen er det en kjemisk følelse som binder signalene til og tro at det er der jeg sitter. Et signal er en bølge, eller 0 kontra 1. Altså et spørsmål om tilstedeværelse eller ikke. Bevegelse eller ro. Det er slik alt rundt oss fungerer. Lys er bølge svingninger. Lyd er bølge svingninger. Lukt er bølge svingninger. Følelser er bølge svingninger. Men hva er forskjellen på signaler? Forskjellen mellom meg og deg? Er jeg kun signaler som min kropp oppfatter? Er alle mine signaler sprett ut over verden? Og så vandrer kroppen min rundt I verden og samler dem opp!??! Kroppen vår består mest av vann. 70%, eller der omkring. Så å si at :''Av jord er du kommet, til jord skal du bli''. Er jo egentlig bare teit. Men poenget er: Jeg feller en tåre. Min tåre. Tåren treffer bakken. Tåren finner veien til en bekk. Følger bekken til havet. Fordamper og blir til en del av en sky. Faller ned på et fjell. Finner veien til et fjellvann. Og til en kjøkkenkran. Ned I et glass. Du drikker min tåre… Du består av 70% vann, eller der omkring… ''Jeg'' er kroppens illusjon…''