vandrefalk, Falco peregrinus, til dels kalt pilegrimsfalk (svensk) og ferdafalk, fugleart i falkefamilien. Vår største falk etter jaktfalk. Hunnfuglen er størst som alltid hos rovfuglene, og vekten kan variere fra ca. 0,5 til 1,4 kg. Den mørke skjeggstripen på hvert kinn er svært markert (motsatt jaktfalk), og undersiden hos gammel fugl er gråhvit med tette, svarte tverrbånd helt ned til tarsen. Oversiden er gråblå til brunsvart. Gammel fugl har gule ben, ungfuglen grønngule eller blågrå.

Utbredt med flere underarter over hele verden, men har siden ca. 1950 avtatt mye i antall overalt som følge av utstrakt bruk av giftstoffer i naturen. I Norge var den tidligere hekkefugl over hele landet fra kysten til opp i bjørkebeltet, og omkring år 1900 hekket minst 1000 par her. I 1966 og 1977 var antall hekkende par i Norge muligens nede i bare ca. 10–15. Senere har bestanden tatt seg opp igjen, og i 1995 ble den anslått til 250–300 par. På 2000-tallet omfatter den trolig rundt 500 par.

Reiret plasseres oftest på en berghylle, sjeldnere i gamle kråkefugl- eller rovfuglreir i trær eller på bygninger. De 2–5 eggene ruges hovedsakelig av hunnen i 29–32 dager. Ungene blir flygedyktige 5–6 uker gamle. Vandrefalken ernærer seg av mindre fugler opp til ca. kråkestørrelse; disse blir alltid tatt i luften. Den er antagelig den raskeste luftakrobat blant falkene, og skal i stup kunne oppnå ca. 300–400 km/h.