Hønsehauken utnytter overraskelsesmomentet når den jakter. Den kan sitte godt gjemt inn blant trær og busker for så å slå brutalt til overfor det utvalgte offeret. Den korte halen blir et fint styreredskap sammen med de korte og stive vingene. Den kan styre klar av busker og treleggene i den tettbevokste skogen. Strategisk er den også, da jakten kan foregå i bekkefar og langs høydedrag for å nå målet. Da slår den lysraskt til uten mulighet til å kunne slippe unna. Har selv opplevd et lynangret fra hønsehauken nå i høst, der mitt vakreste ekorn måtte bøte med livet. En sjokkopplevelse og trist episode.
Flott og majestetisk er nå denne vakre jegeren fra de dype skoger.