Sprekkdykkeren, (latin: Penetratis Vaginalus) burde egentlig vært vår nasjonalfugl.
Denne urnorske fuglen hekker fortrinnsvis i tett buskas og sprekker, men foretrekker områder hvor buskveksten er fjernet.
Trives best i nydannede og unge sprekker, men kan også finne seg til rette i eldre, større sprekker.
Et særtrekk ved sprekkdykkeren er at nebbet strekkes og blir hardt like før den dykker ned i en sprekk. Lokale navn på denne fuglen er f.eks. Struttjar Per, Rødsnabel og Raudtryne. Dette gjenspeiler fuglens sinnstilstand.
Sprekkdykkeren avslutter ofte sine dykk med å grise til inne i sprekken. Dette er for å markere revir og holde andre av arten vekk fra sine områder.
Mer sjelden opererer fuglen i flokk, men venter da på tur, da rangorden er svært viktig for denne arten. Det er uansett mest vanlig at den opptrer alene.
Fuglen overvintrer i Norge, hvor den tilsynelatende foretrekker å bytte sprekk så ofte det lar seg gjøre.

Fuglen var ikke lett å fotografere, da den kan være svært agressiv i voksen alder. Jeg var så heldig å komme over denne etter å ha jobbet lenge med å lokalisere området den holdt til. Etter at jeg kom hjem, oppdaget jeg to yngre utgaver ned til venstre i bilde, sannsynlig det siste kullet. De yngre har ikke den karakteristiske fargen, slik at de kan nesten være umulig å se.

En spesiell opplevelse som viser at dyr-og fugleverden inneholder mange spesielle arter..