Midnatt,
ingen lyder fra gata
her jeg sitter alene, månen lyser her inn.
I lampelys blir mitt liv en ren nostalgi
fra ei helt annen ti'.

Minner.
Helt alene med månen
kan jeg smile mot fortid og et helt annet liv.
D'er vel historie, men jeg lever på den.
Gi mitt minne liv igjen.

Alle klokker syns å tikke
mot ei usikker framti'.
Tanken sårer
og jeg feller tårer
mens ti'a går mot morgen.

Dagslys.
Jeg må vente på sola.
Jeg må skape et nytt liv og jeg må'kke gi opp.
Dagslyset gjør jo natta til minne og
for en ny dag våkner nå.

Dødstrett, utbrent må jeg klatre
over minnenes demning.
Lyset lover
at ei natt er over,
en ny dag er i emning.

Hold meg.
D'er så lett å gå fra meg
her jeg sitter med minner fra ei helt annen ti'.
Hvis du holder meg vil kanskje du og forstå
at ei ny ti' starter nå.

Jeg tipper at noen fikk med seg at dette er en gjendiktnig av Memory fra Cats. Den ble skrevet ei natt. Herr Polio var tilbake for å fullføre det han starta på sommer'n 1951. Da så framtia helt anderledes ut for en som da var 4 måneder unna 49 år og hadde pompa jern 4 dager i uka samt løp og sykla ved siden av de siste 5,5 åra. Jeg var en telefonsamtale unna å ta med meg hagla i skauen på 50 årsdagen min og avslutte livet. Heldigvis ringte jeg overlegen på Sunnaas sjukehus og fikk en samtale som forpurra det prosjektet. Jeg dro på skauen den dagen, men hagla blei igjen hjemme. Isteden blei det til at jeg skreiv meg gjennom det. Husker en kvinnelig kollega sa: "Veit du egentlig hvor heldig du er som har fått en slik evne at du kan skrive av deg ting"? Jo jeg hadde vel fått med meg det.
Nå vet jeg ikke hvordan dette blir mottatt her at jeg kombinerer egne dikt eller gjendiktninger som her med egne bilder.
Legger denne gangen igjen adressen til hjemmesia mi om noen skulle bli interessert i å titte på det som står der. Kommer det ingen protester så blir det kanskje ikke siste gang jeg gjør dette.

http://Roaring-Viking.net